Min hjertesak
Slik jeg opplevde det
(Alle bilder er klikkbare for større versjon)

Da det viser seg at mange egentlig ikke vet hva som hender når noen får hjerteproblemer, har jeg besluttet (delvis på anmodning) å skrive min historie. Nå er ikke alle hjertelidelser eller hjerteopplevelser lik, men dette er min egen private opplevelse - så langt jeg kan minnes noe. Mye gørrkjedelig tekst, og noen bilder. Husk at enkelte bilder kan være kraftig kost for noen. Med god og uvurderlig hjelp fra Liv, ble dette til noe. Hun er den som har holdt orden på meg og alt rundt meg denne tiden. Men hun er litt lat. Ikke alt ville hun gjøre for meg. Kommer tilbake til det.
 

Har i en del år slitt litt med smerter i høyre skulder. Disse smertene varierte med belastning, men var lite registrerbare utenom skuldra. En krevende gåtur var nok, og da var det bare å stoppe opp, og ta en pause. Jeg var i ferd med å bli gammel, og lat. Noe fysisk trening har det blitt lite – veldig lite av. Og da får man igjen i form av dårlig kondis. Og røykingen gjorde det ikke lettere.

I 1999 var det så vondt for altfor lite, at jeg besluttet å ta kontakt med bedriftshelsetjenesten for å få en sjekk. Fikk noen nitroglycerintabeletter jeg skulle ta når smertene meldte seg.. Dette gav ingen merkbar endring, så jeg spurte igjen. Og da fikk jeg beskjed at det var bare dårlig form som var problemet. Jeg fikk beskjed om å begynne å trene, og helst komme meg i bassenget. Svømming var det som gav mest gevinst for å få kroppen i form. Nå viste det seg at latskapen var grodd fast. Det ble ikke svømming på meg. Derimot fant jeg en fin måte å unngå problemene på. Når smertene kom, visste jeg hvor grensen var. Da ble ”lista” lagt der, slik at neste gang stoppa jeg like før. Og det holdt. Det jeg ikke registrerte – eller brydde meg om, var at den lista ble flyttet lavere for hver gang. Nesten umerkelig gikk det nedover. Kapasiteten ble mindre og mindre.
 

Utover vinteren 2002/2003 ble mange unnskyldninger brukt for å ikke plage skuldra. Når snøen kom, var det å be om hjelp i stor grad. Pga skuldra. Nå var det ikke alltid jeg fikk hjelp. Barna har skole, venner og tusen unnskyldninger for å være opptatt. Liv har ikke så mye kapasitet etter jobben, og da er det bare å ta et tak selv. Men i januar sa det stopp. Jeg hadde da så vondt at jeg ikke greide å kle på meg om morgenen uten stans. Måtte ha en pause underveis. Om natta hendte det at jeg måtte stå opp – opptil flere ganger, stille meg mot et hjørne og vente til smertene gav seg. Da satte Liv ned foten, og bestilte time hos fastlegen. Legen fant en betennelse i musklene bak på skuldra, og skrev ut penicillin. En kur starta jeg på, og skulle komme tilbake etter ei uke. Neste besøk vurderte han meg enda mer. Betennelsen hadde gitt seg, og jeg tok en hvilende EKG-test. Vi prata mye, og han sendte meg til manuell terapi. Dette er en mellomting (?) mellom fysikalsk behandling og kiropraktikk. Jeg fikk slitt løs mye, brutt opp ledd som skulle være løs, og bakt myk som et barn. Men smertene var omlag som før. Da ble det søkt om EKG-time på sykehus. Og den timen fikk jeg den 25. februar.
 

Hevelsen i høyre skulder.
Maskulin? Nei, betennelse

På sykehuset ble jeg mottatt av Dr. Per Nesje. Først ble det tatt en ny hvilende EKG. Ingen tegn på problemer. Deretter tok han  ultralyd, og fant at hjertet var helt ok. Så langt fant han ingen feil. Men jeg skulle ”på sykkeltur”. Jeg ble klistra full av sensorer, og plassert på en sykkel. Jeg skulle sykle i 60, og ble overvåket av en UP-sykepleier. Dr. Nesje var i rommet rett ved siden av oss. Etter ei tids sykling, oppdaga sykepleieren at noe var på gang, og ropte på Dr. Nesje. Han kom inn, og jeg avslutta turen. Jeg sa da fra at nå kom den smerten i skuldra som egentlig var problemet mitt. Da hadde jeg sykla i 5 minutter og 23 sekunder. Dr. Nesje satt og så på skjermen mens jeg bare satt der. Plutselig ble det hektisk.  Sykepleieren fikk beskjed om å gi meg en nitroglycerintabelett. Det viste seg at min tilstand forverret seg etter at jeg hadde sluttet å sykle. Tabletten gjorde underverker. Nå gav smertene seg etter under et halvt minutt, mot normalt flere minutter. Jeg ble lagt på en benk inntil alt har roet seg. Så kom øyeblikket da konklusjonen kom. ”Du har angina". Og han søkte meg til Feiringklinikken for utredning. "Og jeg kaster ikke bort tid på postgang. Jeg ringer”, sa han. Du må utredes og behandles før du får et infarkt. Og det haster. Og jeg fikk resept på noen medisiner som skulle gjøre det lettere å leve inntil jeg fikk behandling. Følgende medisiner ble ordinert:
Pravachol 40 mg. (kolesterolsenkende - en om kvelden), Selo-Zok 50 mg. (hjerteroende - en om kvelden), Albyl-E 160 mg. (blodfortynnende - en om morgen). Til slutt Nitroglycerin 0,5 mg. Som skal tas (legges under tunga) ved hjertekrampe – etter behov. Og jeg skulle komme tilbake etter to dager for kontroll av doseringen. Denne kontrollen viste at jeg hadde fått riktig dosering.

Lørdag 1. mars kom brev fra Feiringklinikken. Jeg skulle møte tirsdag 4. mars. Mandag morgen ringte de for å sjekke at jeg kom. Det kalles å være effektiv. Vi dro med morgenflyet tirsdag fra Mo, mellomlanda og bytta fly på Værnes. På Gardermoen sto en buss fra Feiringklinikken og venta på oss og noen andre som skulle samme sted. En times busstur senere var vi framme. Innsjekk, venting, blodprøver, mat og kaffe i rask (om ikke rett) rekkefølge, og masse informasjon som inkluderte omvisning. Vi måtte være på rommene det meste av fritiden, så vi skulle være lett å få tak i. Vi ble innkalt i tur og orden for en sjekk. De skulle bl.a. sjekke om vi hadde blodårer nok i arma til undersøkelsen, eller de måtte gå inn i lysken. Til tross for mine små dimensjoner, var jeg var heldig og hadde årer nok til å gå inn i armen.  Resten av kvelden hadde vi fri. Etter midnatt fikk vi ikke lov å spise, røyke eller tygge tyggegummi. Vann kan drikkes.
 

Innstikket ble her.

 Onsdag startet med å få innsatt en veneport i venstre arm. Så ble det venting på rommet inntil jeg skulle inn for undersøkelse. Undersøkelsen heter "angiografi". De ringte etter oss når det var vår tur. Jeg ble geleidet inn på et rom med et apparat der jeg skulle ligge. Apparatet var en sånn røntgensak med ultralyd og en stor skjerm. Først fikk jeg ei beroligende sprøyte (gjennom veneporten). Så fikk jeg lokalbedøvelse i høyre arm der de skulle gå inn med sonden. Handa ble teipet fast til et lite bord på siden av sengen for at jeg skulle holde handa i ro. Ei ”innstikkshylse” (på tykkelse med en blyant) ble satt inn i pulsåra, etter at de hadde gjort et lite snitt med en kniv(?). Sonden ble ført inn gjennom denne hylsen, inn i blodåra, opp via skuldra og til hjertet. Kontrastvæske ble sprøytet inn gjennom veneporten, og da så man blodårene rundt hjertet på skjermen. Sonden ble skiftet ut alt ettersom hvilken åre ved hjertet som skulle sjekkes. Underlig følelse å ligge der å kjenne sonden inni kroppen. Ingen smerter, bare rar følelse. Aner ikke hvor mange sonder som ble brukt. Men jeg aner at det de fant, ikke var oppløftende. Men de fant feilene. Ei blodåre så ut som en meitemark som hadde spist et perlekjede.

Dersom jeg skulle hatt utblokking, hadde de gjort det nå.

Men denne løsningen holdt ikke for meg. En kirurg var innkalt til konferanse, og det ble besluttet at jeg skal opereres. Liv fikk også samme informasjonen som meg. Da undersøkelsen var over, fikk jeg trykkbandasje på innstikkssåret, ble løslatt fra bordet, fikk kle på meg (overkroppen – kun den var avkledd) og geleidet inn i en hvilestol på et hvilerom. Her fikk jeg en trådløs hjerteovervåkning påsatt (EKG) og måtte sitte stille i en times tid. Men jeg fikk da mat (noe jeg ikke har sett siden tidlig kveld dagen før) og kaffe / juice. Da maten var spist og hviletiden var blitt lang nok, ble jeg installert på sengeposten. Eget rom med TV, elektrisk justerbar seng  og masse annet rart. Stort sett det som pleier være på et sykerom. Her skulle jeg være til dagen etter. Jeg fikk ikke lov å gå ut av avdelingen. Dette pga den overvåkingen av hjertet. Måtte være innenfor rekkevidde til antennene som satt i taket rundt omkring. Til sist på kvelden fikk jeg ei sprøyte i mageskinnet. Aner ikke hva den var for, men den sved litt. Jada, jeg er pyse. Men husk at jeg er i manko for mageskinn. Bare et tynt slør hos meg for tiden.

Utslått og hvilende.

Torsdag var det bare å pakke og dra. Siden rutetabellen var litt utenom vanlig, fikk vi taxi fra Feiring-klinikken og til Gardermoen. Og billetten med fly nordover ble ordnet. SAS fra Gardermoen – via av-isningsplattformen, og til Værnes. Pga av-isningen ble vi noe forsinket. Dette gjorde at vi fikk under et kvarter mellom flyene på Værnes. Og for en hjertepasient kan dette være tøft. Inn fra flyet, halve bygningen på langs, ned ei trapp, tvers over til andre siden, halve bygningen tilbake igjen, tvers gjennom en gang til, gjennom sikkerhetskontrollen og på langs det meste av bygningen til der hvor Widerøe har sine fly. Ytterst på enden. Stikksåret på arma silblødde. Bandasjen rød, genseren endret fra gul til rød og handa føltes hoven. Hjertet føltes som om det fosskoktes. Nitrotabelettene lettet litt på presset, men det var tøft. Vi rakk flyet så vidt. Så bar det til Mo igjen via Mosjøen. Roen og pulsen senket seg ikke før vi nesten var i Mo. Siste veibiten tok vi drosje.
 

Første blomsten

Dagen etter hjemkomsten kom den første blomsten. Karl Magne og fam. ønsket meg god bedring med en nydelig oppsats. Og mange telefoner hagla inn. Mange er litt opptatt av hvordan det går med pasienten. Og dagene gikk på normalt vis. Vi forberedte oss litt på det som skulle komme. Og ettersom mange hadde ytret ønske om en beskrivelse fra denne operasjonen – eller rettere sagt omstendighetene omkring, bestemte vi oss for å ta med penn, papir og fotoapparat, og bruke Liv som sekretær. Selv ville jeg ikke være i stand til å uttale meg eller huske, så Liv måtte til pers. Hun har hode som virker. Vi forberedte oss best vi kunne, og dro nedover igjen tirsdag morgen. Intet spesielt om denne turen. Gikk på vanlig måte med fly til Værnes, og videre til Gardermoen. Feiring-bussen oppover til Feiringklinikken. Så var det innregistrering og tildeling av rom. Jeg måtte rett inn på avdelingen, mens Liv fikk rom på sykehotellet.

Det rydde inn masse info omkring operasjonen. Fysioterapeuter hadde sine forordninger og anbefalinger, så Hege Wengen snakka varmt om opptreninga etter operasjonen. Vi skulle bli så god atte….
Så kom kirurg Arnt Fiane og anestesilegen innom for å snakke med meg. Han spurte om jeg var engstelig før operasjonen. Jeg måtte bare si at det var jeg ikke. Jeg var drittredd. Men det skulle gå så bra så.  Det endte med at vi prata litt bil til slutt.

På kvelden kom assistentlegen – Lotta Orre fra Karolinska sjukhuset. Hun skulle tegne på meg med rød tusj. Reservedelene måtte sorteres, og på venstre foten fant hun det hun lette etter. Ei lang og god åre som skulle få en ny og viktigere oppgave. Den ble behørig rammet inn og pyntet med signalrød tusj. Alt klart til operasjonen.
Men vi må ikke glemme vår kjære sykepleier. En herlig mann som hette Arnfinn Nylund. Måtte alle sykepleierne vært som han. Han var min faste primærsykepleier. Og om natten var det ei frøken jeg ikke fikk med navnet til. Hun var også et herlig vesen. Og vi nevner Randi i samme slengen. Disse pleierne var dem som jeg hadde mest kontakt med. Og de kunne sin jobb.

Ellers kunne jeg nevnt opp en hel masse navn, men se heller i telefonkatalogen. Alle sykepleierne og legene jeg hadde kontakt med var veldig greie. Og de visste hva de dreiv med. Noen med fartstid virket veldig vanskelig, men jeg oppdaga at de hadde sine rutiner som de tviholdt på, og som virket greit. Faste rutiner gir ikke rom for forglemmelser. Innerst var de mennesker med omsorg.
Kvelden ble avsluttet med at jeg fikk vasket meg i et desinfeksjonsmiddel fra hals til tå. Og lagt meg i rene sengeklær. Etter midnatt fill jeg ikke lov å røyke, tygge, spise eller drikke.

Onsdagen starter med en ny desinfiserende vask. Og så til køys på nytt – kun iført ei skjorte bak/fram. Nå er det bare å vente på tur. Beskjed om utsettelse kom pga en hastesak, men ellers er det ikke den store forsinkelsen. Men jeg får masse tid til å tenke. Masse tid til å spekulere på hvordan dette vil gå. Masse tid til å grue meg. Masse tid til å skjelve. Må innrømme at jeg ikke har det komfortabelt der jeg ligger. Har alltid vært den i familien som er plattformen, og som bærer andre gjennom sykdom og nød. Akkurat nå føler jeg meg liten. Jeg er fullstendig prisgitt andre, det er andres tur til å "bære meg". Og hva om noe går galt? Mye kan skje nå. Tross alt skal en maskin overta hjerte og lungefunksjonen til meg ei stund. Jeg er jo på dødens terskel under operasjonen. Hva om de ikke får start på meg etterpå? Enn om.... Tankene surfer sine egne veier. Og de har det ikke med å dvele ved positive ting. Nei alt som kan gå galt, blir tenkt. Og litt til. Har ikke trodd jeg hadde så enorm fantasi. Heldigvis er Liv her, og bryter inn med noen kommentarer. Vet ikke helt hvem av oss som har det verst akkurat nå. Vi sliter på hver vår  måte.

Halv tretiden blir jeg hentet av sykepleierne og trilla opp på operasjonen. Underveis fikk jeg ei ”likegladsprøyte”. Liv fikk beskjed om å ta kontakt med vaktrommet ca 18.00 for å få status etter operasjonen. På operasjonssalen gikk flere løs på meg med nåler og greier. Vet i alle fall to ganger kom det beklagelse om at noen bomma, men da var jeg så omtåka at jeg protesterte ikke. Sekunder(?) senere ble det natt for meg. Sikkert narkosen som slo meg ut. Vet ikke å gjøre rede for noe mer før etter operasjonen.
 

Min operasjon er en såkalt "by-pass" der det skal legges 3 "omkjøringsveier" (se bilde til høyre) for at blodet til hjertemusklene skal komme forbi de innsnevringene som "angiografien" åpenbarte. Ingen ting blir skiftet. De nye årene kommer dels fra brysthulen, og dels fra venstre fot. De årene som flyttes, har en mindre viktig funksjon der de er opprinnelig. I foten er det bare overflateårer. Denne årens funksjon ivaretas etter hvert av andre årer - uten problem. Skal ikke bli noe problem. Heller det enn et hjerteinfarkt.

Overvåket

Liv møtte opp på vaktrommet klokken 18.01 for å få vite hvordan det gikk. Og det hadde gått riktig bra med operasjonen. Men jeg var ikke å treffe enda. Lå i respirator. Det var ikke riktig alt som hadde gått som det skulle etterpå. Jeg har veldig lett for å blø, og derfor ville ikke halspulsåren slutte å blø på vanlig måte, så de måtte holde meg sovende og i ro til faren var over. Hun måtte prøve på nytt kl. 19.30. Samme resultat. Og så kl. 21.00 og til slutt før hun skulle legge seg. Jeg sov fremdeles. Siste turen ca. kl. 22.15 var Liv lei. Hun gjorde seg morsk og forlangte å få se meg. De ringte fra vaktrommet til intensiven, og Liv fikk komme opp. På intensiven fant hun meg, tilkoblet en haug apparater. Disse apparatene overvåket meg  til kroppen min hadde stabilisert seg og overtatt de viktigste funksjonene. Og hun tok et par bilder av meg mens jeg lå her.

Nokså bra form

Ut på tur, ikke sur

Selv vet jeg ikke så mye om denne delen. Jeg våkna(?) sånn på en måte. Synes å erindre at pustemaskinen som sto i halsen på meg, ble fjernet. Og jeg så et lass med greier rundt meg som endte inni meg på et eller annet vis. Masse folk som gikk rundt omkring, en pleier som satt og stirra på meg – og noterte ned alt jeg gjorde, tror jeg. Noen leste av instrumenter, tror noen koblet til eller fra noe på meg, litt mer smertestillende, et par vennlige ord, en stikkpille eller to, noen som strøk meg varsomt på kinnet og sa noe, blodoverføring og slikt, synes jeg å minnes fra den avdelingen. Men jeg er ikke mer enn passe sikker. Det er vel egentlig feil å si at jeg våknet der. Men jeg ble i alle fall litt mer bevisst.

Torsdagen starta veldig mykt. Er visst ikke kommet til meg selv enda. Heller ikke til noen andre. Ikke fred å få. Drensrørene i brystkassen ble fjernet rått og brutalt. Vasking og skuring. Og jeg var visst litt bleik, så jeg måtte få litt mer blod. Liv slapp ikke til riktig enda. Men etter hvert kom hun inn, og jeg begynte å våkne. Er ikke i stand til å minnes at jeg ble trillet tilbake på rommet. Det må ha skjedd mens jeg ikke var tilstede. Jeg var bare der helt plutselig senere på dagen ... Og sannelig fikk jeg ny residens. Ikke samme rommet som før. Og på bordet sto det en rose fra Feiringklinikken, med ønske om god bedring. Herlig. Utpå ettermiddagen kan man med litt godvilje si at jeg hadde våkna. Og da kom en av disse fysioterapifolka og skulle ha meg opp av senga. Fikk sitte i en stol og ta noen puste-øvelser for å få opp slim fra lungene. Og  en liten matbit ble spist, og så bar det tilbake i senga.

Fredag gikk med litt oppe, og litt i seng. Spiste litt, gikk litt. Straks noen smerter meldte seg, var pleierne der og tok knekken på dem. Ellers en dag da ingen ting spesielt hendte. Men jeg er imponert over hvor flink de var til å holde meg smertefri. Visst søren hadde jeg det bra. Enda så.

Ikke mye spretten, nei. Morrasur? Nei, tam.



Og denne var fra klinikken.

Denne kom fra mine arbeidskamerater

Bandasjen 3 dag

Ikke mye igjen

Ikke her heller

Lørdag var det enda mer oppe. Ble ”slept” (på en snill måte) inn i dusjen av ei dame, og dusja all bandasjen av. Skrekk og gru. Men du verden så effektivt. Hun visste hva hun gjorde, og etterpå fikk jeg et par små ”lapper” over steder der det ikke var blitt helt tett. Jeg følte meg overkjørt av et lokomotiv. Men jeg måtte hoste, puste, gå i trapper og spise likevel. Jeg var skjelven som et aspeløv. Liv maser om å spise, selv om jeg ikke har lyst på mat.

Et høydepunkt var at Tord kom fra Gjøvik på sykebesøk. Det var herlig. Løfta meg mange hakk. Etter operasjonen har jeg liten kapasitet til å prate, men det spiller ingen rolle, for Tord fiksa det. Han prata og vi hørte på. Ingen unødige spørsmål der. Jeg holdt ut hele visitten uten store problem.

En takknemmelig gjest. Krevde ikke så mye aktivitet fra min side. En drøm å få besøk av.

Så ble det søndag. Har ikke følt meg så ille på lang tider. Gidder overhode ingen ting. Knapt puste og holde øynene oppe. Liv sier jeg ligner mest på en glassmanet. Presser jeg i meg ei teskje mat, kommer det opp to. Trygler og ber om å bli senket på det dypeste i Mjøsa nå, for dette er ikke til å holde ut. Men jeg har ikke smerter. Føler meg overkjørt av alt som kunne ha kjørt over meg. Tog, fly, bulldosere, steinknusere og mygg. Her kommer latskapen til Liv inn. Mjøsa er jo frossen, og ingen vil hugge hull i isen. Blodprosenten er under det halve (den er 48 %, Liv anmerket) av hva jeg hadde da jeg ble innlagt, så det besluttes å gi 2 poser blod. Fargen kommer tilbake, men ikke matlysten. Og i løpet av natta skal jeg få et par poser med væske også.

Den høyre er venstre, og nesten helt full.

Her pumpes det

Litt mere.....

Jo da, det ble mandag og jeg har fått litt mer farge. Men ikke mer matlyst, og ikke mer livslyst. Noe er fundamentalt galt et eller annet sted. Må bruke enorme anstrengelser for å komme meg opp og gå. Nå begynner "Finn fem feil".  Det satses på en røntgen først. Blir kjørt i rullestol til røntgen, stablet oppetter kassen og fotografert. Og der blir det oppdaget at venstre lungesekk er fylt 2/3 med væske. Sannsynlig en lekkasje etter den åra som ble flyttet i brystet. Og det må tappes. Ikke rart at kroppen er i ferd med å gi opp. Uten luft blir ting vanskelig. Og uten blod i årene er det enda verre. Jeg får lokalbedøvelse ved innstikket. Kjenner nesten ikke noe. Så kommer ei større nål fram, og den stikkes inn gjennom ryggen og inn til lungesekken. Så starter pumpingen. Enda kjenner jeg omtrent ikke noe. Skjønner liksom ikke hvorfor det er to sykepleiere som absolutt skal holde meg? Ikke ser jeg hva som skjer, og ikke kjenner jeg noe. Hører bare de diskuterer om posen er stor nok. Den rommer 2 liter, men er etter hvert begynt å bli faretruende full. Plutselig kommer smertene. Som lyn fra klar himmel. Og for noen smerter. Og smertene tiltar med pumpingen. Får mer pustebesvær, tørrhoste, slimhoste og alt annet som tenkes kan, og enda mer smerter. Posen ble så full at de var redde for å sprenge den, så de gikk over til å fylle i pussbekken. Totalt ble det tappet ut 2,4 liter væske. Og det var en floke piggtråd i den siste literen. Det føltes i alle fall slik. Så fikk jeg hostemedisin, noe for å regulere min sure mage, samt litt smertestillende. Nå kan jeg leve ei stund til. Men smertene under tappinga har gjort at skuldrene mine fikk krampe, og de smertene slipper ikke så lett. Men utover kvelden gir dem seg noe. For øvrig var denne operasjonen med tapping av lungen det eneste tidspunkt jeg hadde smerter av betydning mens jeg var på Feiringklinikken.

Posen rommer bare 2 liter, og holdt på å sprekke

men mer skulle ut

så vi måtte improvisere

Så kom tirsdagen. Nå går alt så mye bedre. Matlysten er tilbake, og jeg rusler rundt omkring. Har til og med vært ute på mark. Nå ser alt ut til å fungere som det skal. Utrolig hvor lite(?) som skal til for at en kropp skal virke.

Bildet viser inngangspartiet til Feiringklinikken. Utenfor her var jeg flere ganger denne dagen. Og ikke for å ta meg en røyk.

Hjemreise. Ikke egentlig, for jeg skal bare overføres til det lokale sykehus. Og det skjer med vanlig regulærtrafikk. Får hjelp på flyplassene til å komme meg mellom flyene, men det er vanlige rutefly. Så på ettermiddagen ankommer vi Rana Sykehus i taxi. En lang runde gjennom mottaket, med prøvetaking og lignende. Så blir jeg sendt opp på N2 medisinsk avdeling. En meget utrivelig og urolig avdeling. Like mye aktivitet om natten som om dagen. Lå på 4-mannsrom. Og i enkelte tilfeller var det lettere å få smertestillende i et parkeringshus i byen nattestid enn det var på avdelingen. "Noen kunne bli avhengige….". Og senga som jeg skulle sove i, kunne vært laget av et mykere materiale. Sov ikke sammenhengende ei eneste natt på det sykehuset, til tross for sovemedisin. Bad to ganger om en madrass som ikke var laget av stein, men nei. Kan bare konstatere en enorm kontrast mellom Feiringklinikken og Rana Sykehus. Og jeg håper det blir mange år til jeg skal innlegges på sistnevnte sykehus.
24. mars ble jeg utskrevet fra sykehuset. En gledens dag å komme hjem. Få sove i egen seng, og sov da sammenhengende hele natten fra natt to. Første natten ble mest tilpassing av seng og tilvenning. Men da jeg drikker en del om dagen, så må jeg av og til opp å tisse om natten. Og det er slitsomt. Så er det  tilbake på rehabilitering på sykehuset inntil tre dager i uka. Ellers gjør jeg nesten ingen ting. Lager av og til mat, men er for sliten til de store gjøremål. Og bilkjøring må jeg vente med til etter kontrollen etter ca. 6 uker. Dermed blir det kun små spaserturer etter posten, og lading av mine batteri, samt tygging av medisin. Etter som dagene går, tar jeg til med mer krevende trening for å få opp kondisen. Brystbeinet må gro skikkelig, og såret på reservedelsfoten må bli smertefritt og ferdig grodd. Men nå konsentrerer vi oss mest om at jeg skal bli frisk og få full førlighet igjen snarest.
En masse "blåflekker" skal bli borte, og jeg er begynt å lure på om det er noe sted på kroppen jeg ikke er eller har vært blå/gul osv i løpet av oppholdet på sykehuset??  Mulig høyre fot er spart. Men ellers er jeg en fargerik person innimellom, ser det ut til.
 

Fra Johan Arnt m.fam,

fra mine arbeidskamerater

og fra Thormod og fam.

Så en hilsen fra min svigermor.

Støtt

Landsforeningen

web@en-li.com

02.11.10